Resumindo...

Não, não fiquei soterrada em  nenhuma praia, até porque mal cheguei à praia fui recebida com areia, vi logo que ela não me queria alí. Só por causa disso fui comer-lhe os peixes, sardinha neste caso.  

Entretanto, domingo foi Dia Internacional da Criança. Já sabiam não era? este é fácil! Pimpolhos, ainda com a voz por enrigecer, com pilhas duracell, a quem se oferece uma prenda caríssima e eles brincam é com o papel de embrulho. As pessoas dizem que é o melhor do mundo, como ainda não experimentei, fico-me pelas sardinhas, pipocas doces, sangria (e tremoços só porque não engorda e faz bem ao colesterol!)

Depois foi tratar de abastecer a mala e voltar. 23kg para encher. Não queria trazer nada de especial... Mais pudesse, mais trazia...O fenómeno do emigrante!

Finalmente cheguei, mais morta que viva, e portanto vou só ali repôr a energia (faltam-me as duracell!) e o blog segue o seu ritmo (ainda que lento, é melhor que parado) nos próximos dias!

Oppsummering...

Nei, jeg ble ikke begravet i noen strand. Jeg knapt gjort det til stranden, og jeg ble møtt med sand, mange av dem i kroppen min, så med en gang at hun ikke ville ha meg der. På grunn av at jeg gikk å spise hennes fisker, sardiner i dette tilfellet. 

I mellomtiden søndag var den Internasjonale barnedagen. Visste allerede? dette er enkelt! litle vesener, selv med tale stive med Duracell-batterier, til hvem det tilbyr en dyr gave og de ​​spiller med innpakningspapir. Folk sier det er den beste i verden, men jeg hadde ikke har prøvd, so jeg vil holde med sardiner, søt popcorn, sangria (og lupiner bare fordi ikke fetende og er bra for kolesterolet!) bare tull!

Etter behandling var å forsyne posen og tilbake. 23kg å fylle. Ønsket ikke å bringe noe spesielt, men ... Mer kunne mer brakt ... Fenomenet emigrant! 

Endelig fikk mer død enn levende, og derfor vil jeg bare lade strømmen (jeg mangler den duracell!) Og bloggen vil følge sitt normale tempo (selv om treg, er bedre enn fortsatt) i de kommende dagene!